Når vi stadig kritiserer oss selv

Selvkritikk er noe de fleste av oss kjenner til. Vi vurderer oss selv, legger merke til det vi ikke er fornøyde med og kan kjenne på avstanden mellom den vi er og den vi skulle ønske at vi var.

For noen er selvkritikken forbigående og tar liten plass. For andre kan den dukke opp oftere og på flere områder i livet. Da kan den bli en fast del av hverdagen og få betydning for hvordan vi møter ulike situasjoner.

Hva er selvkritikk? 

Selvkritikk kan rette seg mot forskjellige sider ved oss selv. Vi kan være kritiske til hvordan vi ser ut, personligheten vår, evnene våre eller måten vi er sammen med andre på. Vi kan også kritisere oss selv for følelsene våre og måten vi reagerer på. Kanskje tenker vi at vi burde vært mindre usikre, tålt mer eller håndtert det vi står i på en annen måte.

Noen ganger er kritikken knyttet til noe konkret vi har gjort eller måten vi har håndtert en situasjon på. Andre ganger retter den seg mer mot oss som personer. Det er forskjell på å tenke at vi gjorde noe dumt, og å tenke at vi er dumme. Når kritikken rammer på denne måten, kan den være tett knyttet til skam og en følelse av at det er noe ved oss som ikke er som det burde være.

Hvorfor kritiserer vi oss selv? 

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor vi fortsetter å kritisere oss selv når det samtidig kan gjøre oss usikre eller få oss til å føle oss dårligere. Men selvkritikken oppstår ikke uten grunn. Ofte kan den forstås som et forsøk på å beskytte oss mot noe som oppleves enda vanskeligere.

Vi mennesker er opptatt av hvordan vi blir sett av andre og av å høre til. Gjennom livet lærer vi også noe om hva som blir verdsatt i miljøene vi er en del av, og hva som kan føre til kritikk eller avvisning. Slik formes forestillinger om hvordan vi bør være. Dersom vi opplever at vi ikke lever opp til disse forestillingene, kan det vekke skam eller en frykt for ikke å være god nok i andres øyne.

Selvkritikken kan da fungere som en måte å forsøke å beskytte oss på. Hvis vi finner feilene våre før andre gjør det, kan vi kanskje rekke å rette dem opp. Hvis vi er strenge nok med oss selv, kan vi kanskje unngå å gjøre feil, bli avvist eller vise sider ved oss som vi tror andre ikke vil like. På den måten kan selvkritikken gi en opplevelse av at vi har en viss kontroll over hvordan andre vil møte oss.

For mange oppleves selvkritikken også som en motivasjon. Vi kan tenke at vi trenger den for å skjerpe oss, prestere eller utvikle oss, og være redde for at vi ellers vil bli late eller slutte å bry oss. Selvkritikken kan også gi en slags forklaring når noe er vanskelig eller usikkert. Å konkludere med at problemet ligger hos oss selv kan være smertefullt, men samtidig gi et svar: Hvis det er jeg som er problemet, er det kanskje også jeg som kan gjøre noe med det.

Hvordan påvirker selvkritikken oss?

Når vi er kritiske til oss selv, påvirker det ofte også hva vi gjør. Hvis vi er redde for ikke å være gode nok, kan det føles viktig å unngå feil eller sørge for at andre ikke får noe å kritisere oss for. Vi kan stille høye krav til oss selv, forberede oss grundig eller arbeide hardere enn det som egentlig er nødvendig. For noen blir det viktig å gjøre ting riktig, og helst ikke vise usikkerhet eller svakhet underveis.

I møte med andre kan selvkritikken få andre uttrykk. Hvis vi er usikre på om andre liker oss eller er redde for å skuffe dem, kan vi bli opptatt av å tilpasse oss. Vi sier kanskje ja selv om vi egentlig ønsker å si nei, holder egne behov tilbake eller forsøker å være slik vi tror andre ønsker at vi skal være. Vi kan også søke bekreftelse på at vi ikke har gjort noe galt, at andre fortsatt liker oss eller at det vi har gjort er godt nok.

Andre ganger beskytter vi oss ved å holde mer tilbake. Hvis vi tenker at andre vil se annerledes på oss dersom de blir ordentlig kjent med oss, kan det føles tryggere å skjule sider ved oss selv eller unngå å vise usikkerhet og sårbarhet. Vi kan bli forsiktige med hva vi sier, hvor mye vi deler eller hvor nær vi lar andre komme.

Selvkritikken kan også gjøre det vanskeligere å ta risiko. Når det å mislykkes lett blir et tegn på at vi ikke er gode nok, kan det være tryggere å la være å prøve. Vi utsetter kanskje noe vi er usikre på om vi vil mestre, holder oss unna situasjoner hvor vi kan bli vurdert, eller velger det kjente fremfor noe vi egentlig har lyst til å gjøre.

Strategiene kan se svært forskjellige ut, men de gir ofte mening når vi ser hva de forsøker å beskytte oss mot. Å prestere, tilpasse seg, søke bekreftelse eller holde tilbake kan gjøre det mindre sannsynlig at vi møter kritikk, avvisning eller den vonde følelsen av ikke å være god nok.

Når blir selvkritikken et problem? 

Det å være kritisk til seg selv er ikke nødvendigvis et problem. Utfordringen oppstår når selvkritikken får mye plass og vi stadig begynner å innrette oss etter den. Det som hjelper oss å føle oss tryggere på kort sikt, kan over tid gjøre livet mer krevende.

En av utfordringene er at det ikke alltid blir lettere å være oss selv selv om vi gjør som selvkritikken sier. Hvis vi tenker at vi må prestere for å være gode nok, kan en god prestasjon gi en kortvarig følelse av lettelse. Men neste gang står vi kanskje overfor det samme spørsmålet på nytt. Kravene kan også flytte seg. Det som tidligere ville vært godt nok, blir etter hvert noe vi forventer av oss selv, og vi må gjøre enda mer for å kjenne den samme tryggheten.

Noen ganger kan strategiene også ende med å bekrefte det vi allerede er redde for. Hvis vi er redde for å virke kjedelige og derfor sier lite i sosiale situasjoner, kan vi kritisere oss selv etterpå for å ha vært så stille. Hvis vi skjuler sider ved oss selv fordi vi er redde for at andre ikke vil like dem, får vi heller ikke erfare hvordan det ville vært å la andre bli bedre kjent med oss.

Over tid kan dette få konsekvenser på flere områder. Hvis vi stadig presser oss for å leve opp til egne krav, kan det bli vanskelig å kjenne når nok er nok eller gi plass til egne behov. Hvis vi ofte tilpasser oss andre, kan relasjonene bli skjeve, og det kan bli vanskeligere å vite hva vi selv ønsker. Og hvis vi trekker oss unna situasjoner hvor vi risikerer å komme til kort, kan stadig mer av det vi ønsker å gjøre bli stående uprøvd.

På denne måten kan selvkritikken gradvis få mer innflytelse over livet. Jo viktigere det blir å unngå feil, avvisning eller følelsen av ikke å være god nok, desto flere valg kan komme til å handle om å beskytte oss mot nettopp dette.

Hvordan jeg jobber med selvkritikk i terapi

En viktig del av terapien handler om å bli bedre kjent med selvkritikken og hva som skjer når den dukker opp. Vi utforsker hvilke situasjoner som setter den i gang, hva den sier, hvilke følelser som følger med og hva du pleier å gjøre i møte med den. Etter hvert kan det bli lettere å oppdage mønsteret mens det skjer, i stedet for automatisk å følge kravene selvkritikken stiller.

Det kan også være nyttig å forstå hvordan selvkritikken har blitt formet. Måten vi ser på oss selv på utvikles gjennom erfaringene våre og relasjonene vi har vært en del av. For noen finnes det bestemte erfaringer som gjør det lettere å forstå hvorfor akkurat disse sidene ved en selv har blitt så viktige å passe på, skjule eller forandre. Målet er ikke nødvendigvis å finne én forklaring på hvorfor man er blitt selvkritisk, men å gjøre mønsteret mer forståelig.

En annen del av arbeidet handler om hvordan vi møter oss selv når selvkritikken kommer. Mange oppdager at de snakker til seg selv på en måte de ikke ville gjort til noen de bryr seg om. I terapi kan vi arbeide med å møte egne feil, begrensninger og sårbarheter med mer forståelse og mindre fordømmelse.

Samtidig skjer endring ikke bare gjennom å forstå selvkritikken på en annen måte. Det handler også om å gjøre nye erfaringer. For noen kan det være å si hva de egentlig mener, selv om de er redde for å bli vurdert. For andre kan det være å sette en grense, vise mer av seg selv, gjøre noe uten å være sikker på at det blir godt nok, eller prøve noe de tidligere har unngått av frykt for å mislykkes.

Etter hvert kan det bli lettere å legge merke til selvkritikken uten at den automatisk bestemmer hva vi gjør. Den kan fortsatt dukke opp, men vi får større mulighet til å velge hvordan vi ønsker å møte situasjonen. På den måten kan det gradvis bli mer rom for å handle ut fra det som er viktig for oss, også når selvkritikken er til stede.